Bak den fargerike fasaden, de intense sceneopptredenene og det urokkelige smilet skjuler det seg sår som aldri helt vil gro. For Regina Lund har livet i offentlighetens lys ofte virket som en triumfferd, men realiteten fra barndommen bærer på et dypt og uutslukkelig mørke. Allerede som et lite barn opplevde hun det mest brutale et menneske kan utsettes for: å bli valgt bort av sine aller nærmeste.
Hun var knapt et år gammel da tilværelsen raste sammen for første gang. Foreldrene, begge markante og opptatte kunstnersjeler i skuespillerbransjen, valgte å gå hver til sitt. Skilsmissen etterlot den lille jenta i en fullstendig uholdbar klemme. I stedet for trygghet og kjærlighet ble løsningen at hun ble sendt bort til besteforeldrene i Gävle. Der, i skyggen av de voksnes avgjørelser, vokste hun opp med en gnagende følelse av å være til overs, en byrde som ingen helt orket å bære.
Årene gikk, men smerten ble værende. Selv da hun ble eldre og forsøkte å nærme seg sine biologiske opphav, ble dørene brutalt lukket foran nesen på henne. Faren valgte bort enhver kontakt og avviste henne fullstendig. Moren, som levde sitt eget frie kunstnerliv, fant aldri rom til å være den beskytteren en datter trengte. Regina har selv beskrevet hvordan dette har formet hele hennes eksistens. Å bli forlatt så tidlig skaper en indre frost som det tar et helt liv å tine opp.
Mellom teatersuksesser, filmroller og musikk har hun båret på dette tomrommet. Hver applaus fra salen og hvert blitslys fra scenekanten har vært en kontrast til den rungende stillheten hun opplevde hjemme som liten. Likevel valgte hun å ikke la seg knekke av fortidens spøkelser. Gjennom åpenhet, kunst og en beundringsverdig indre styrke har hun konfrontert de mørkeste kapitlene i sin egen historie, selv om arrene etter foreldrenes svik for alltid vil være en del av den hun er i dag.
